Sparegriseflax

Jeg vinner sjeldent. Sånn i lotteri og andre sjansespill. (I jula må en kanskje understreke det faktum at vi som bor i Norge jo har vunnet livets lotteri eller hva de nå sier; jeg vant tak over hodet, en snill familie og flotte venner. Sånn.) Men jaggu skulle ikke vinnervinden snu til min fordel denne jula! Pappas Flax-kalender har tilpasset seg min økonomiske situasjon på et julemystisk vis, og i all min sparegru og julestress popper de opp, én etter én; Luke 6 gir meg 30 kr. Og luke 12, 13 og 14 (ja, vinnerflaks og pengestrøm, hva gir du meg?!) legger henholdsvis 30, 50 og 20 kr i mitt navn. Som om ikke det hadde holdt, gir avkrysningene bakpå meg 100 000 NOK!!!!

Neida, Norsk Tipping AS kødder, og jeg fikk bare 10 av 11 snømenn (ja, jeg måtte skrape på 24'ern dagen før dagen). Men det er greit det, så lenge jeg faktisk også fikk tre nisseluer og fire stjerner. Som tilsammen blir 70 kr. Et nostalgisk tall. Jo, men da sitter jeg igjen med hele 200 NOK. Fantastisk. Mer symbolsk enn noen gang. Takk Norsk Tipping, takk julemysterier, takk griseflaks og andre type griser. 

Dagens nødvendige klisjé

Ah penger og sparing. En kan bli lei. Og det har en blitt, ofte og lenge. Men en har det ikke så verst likevel. Ja det er mye som koster penger, men det er mye som ikke gjør det også. Som å gå til jobb, ta med niste dit eller spise hos venner etterpå. Disse tingene gjør jeg mye av for tiden. Men dagens middag laget jeg faktisk, og vasket opp litt etterpå. Ble mett både i mage og i sjel, og en kan jo håpe at L ble det også. Det som er så kult er at gode samtaler med gode venner - etter middag - virkelig ikke koster noen en krone! Jepp, klisjé. Men verden hadde ikke funket uten dem, og klisjeer har sin funksjon de også har det blitt sagt på en eller annen forelesning.  Om en tenker etter må en jo ha sko å gå i til jobb, og knekkebrød å spise i pausen. Dette finnes i butikken og er prissatt i et marked basert på kroner og sånt. Det er hverken venner eller samtaler. De er det bare vi som prissetter. Og jeg setter veldig stor pris på dem, gjør jeg. Okei, så kostet middagen noen penger for noen, men det var ikke derfor jeg kom. Thank you for me.

Noe gammelt, noe lånt

På budsjett kan hukommelsen, tro det eller ei, bli bedre og erindringer om svunnen tid oppstår. Såkalte gamle klær som er så fjorårets eller året før der ,huskes på. Og dét er helomvending fra tidligere vintre da mor gjentatte ganger minnet om den sorte, fine boblekåpa jeg hadde i femte klasse eller de varme, gode skoa fra året etter. Nå skal det sies at boblekåpa fortsatt får henge i barndomsgarderoben, men til mors glede eller sorg husket jeg på noe annet - nemlig hennes gode, fine, varme og ikke minst kule saueskinnsjakke. Den er varm, den er fin, den er gammel og den er lånt. Og det vet jeg fordi jeg ikke fryser, den får komplimenter, den er ikke ny og i hver av lommene fant jeg henholdsvis en tiøring og en lapp fra mor til far med "Ketil! Vil du sp". Fortsettelsen på lappen kan det bare drømmes om, og innholdet i den andre lomma kunne jeg kanskje blitt glad for om jeg levde for 50 år siden. 

Tips og driks og sånt

Leste et intervju med en kvinnelig kjendis hvis kampsak var å gi servitører mye i driks. Men å gi baristaer noe ekstra etter å stå ti minutter i kø for kaffe var helt unødvendig, i følge denne. Men hva tror hun vi gjør på de "ti" minuttene? Det samme en servitør eller bartender gjør vel - jobben sin. Lager hjerter med melken i kaffen og. Noen ganger pleier vi å skrive "Ha en god dag" i den også. Og etterpå rydder vi opp etter dem. Men mer enn tretti ekstra kroner dagen til å kjøpe seg en is eller noe for, kan vi se langt etter. Moralen er; vær takknemlig - gi oss tips og driks og sånt. Hold de danske, svenske og russiske myntene for dere selv, forresten. Det hjelper hvertfall ikke mitt budsjett stort i alle fall. Og vær litt blid, kanskje hyggelig til og med. Men penger, har det kommet meg for øret og satt seg i min hjerne, holder så lenge. Høflighet holder oss bare blide i en dag, kanskje to. 

Nye verdier

Da venninna mi skyldbetynget dumpet ned i stolen hos meg og varslet finanskrisas ankomst, ble budsjettet min krisepakke. Jeg påberopte meg umiddelbart oppgaven som arkitekt bak dette finansielle prosjektet. En trengte strengt tatt ikke ha sin bakgrunn fra Wall Street for å begripe hvor i forbruket tiltakene måtte iverksettes.

Risikofylt omgang med byens kleskjeder. Kutt.
Alarmerende mange gaver til venner og kjente. Kutt.
Glamorøse drinker i baren. Kutt.
Junk på søndag. Kutt.

Farvel, vestlige vaner! På tide for motesamuraien å kaste sverdet.
For henne må tanken på budsjett ha vært like forkastelig som tanken på å gå antrukket i allværsjakke et år i strekk.

- Dette blir som Carrie Bradshaw uten vorte på haka, tenkte jeg.
Akkurat som om jeg fikk et defineringsproblem dersom venninna mi sluttet å sløse penger.

Lives transisjon til det nøysomme liv har for meg vært et antropologisk feltstudie verdig. Hva skjer når en nordisk sosialdemokratisk forbruker må ta steget ned på Maslows behovspyramide, og tvinges til å veie nytte mot kostnad foran tyggisstativet på Kiwi?

Et vågestykke, er det. En kalddusj. Tidvis et helvete. Et etisk forsvarlig eksperiment? I aller høyeste grad!

Jeg så hvordan motet vokste i brystkassa hennes da budsjettet var ferdig utformet. Hvordan hun noen dager etter presset tårene tilbake da hun la First Price-tampongene på rullebåndet mens hun betraktet Ob-pakka i hylla slik ei mus betrakter Jarlsbergost.
Det skyhøye norske prisnivået får stadig prege samtalen når vi sitter der i tosomheten. Hun forbanner kinobilletter til 100,- og klokker til svimlende 20.000,-. Det er ektefølt glede hun viser når hun trer ut av uka med lusne fem hundrelapper på samvittigheten.

Det er holdningsendringer jeg ser. Venninna mi er i ferd med å utvikle et anorektisk forhold til forbrukermentaliteten. Og så lenge hun ikke gror lange hår under armene og trår barbeint rundt i Oslo by, vil jeg gjøre alt i min makt for å underbygge hennes nye verdier. No kidding.

XOXO: Budget Girl

Blast from the past

Det var nå nylig dette bildet kom meg i hende. Som et kaldt pust fra fortiden minnet det meg på fremtiden. Og det er fremtiden det leves for nå, i motsetning til i fortiden da det levdes i nåtiden, eller riktigere datiden. Jeg tok 'carpe diem' litt for seriøst, tydeligvis. Bloomingdales, American Apparel og Footlocker - skam dere! Det ække sånt en kommer seg til Firenze med.

Budsjettimert?

Svimmelhet kan oppstå ved å gå forbi skohyllen på Sole Service, magen kan til tider bli ekstra ømfintlig om niste er glemt, det kan også i enkelte tilfeller oppleves forsterkede lys- og lydinntrykk  - spesielt når det handler om kjøp, salg og service. 

"Jeg har funnet et driiiitkul klokke!" Dama foran meg på trikken har perfekte lyse striper i et langt, slett og fint hår. (Egentlig foretrekkes generelt krøller, men rart hvordan følelsene bare mikser seg sammen og lurer meg til å tro på ting som ikke er sanne nå som jeg lever på grensa. Kalles også hallusinasjoner.) Hun snakker i telefonen med "vennen".  "Næh?! Seriøst?! Den jeg har lyst på er Tag Heuer, sånne diamanter på. JA! Kødder du?" Hun er tydelig overrasket og vrir seg litt utilpass i trikkesetet. "Vennen" i andre enden hadde sett seg ut samme klokke.  "Ja, det er min julegave til meg selv i år. Det har jeg bestemt meg for. M-m, den koster sånn 20 tror jeg." Nå vrir jeg meg utilpass. TJUE?! Kroner?? TUSEN?! Nei, jeg har aldri! Kalkulatoren på mobilen regner frem til at jeg måtte ha spart i nesten et helt år - omtrent 286 dager uten mat og drikke. 

Og når vi er inne på det. Her en dag fikk jeg en bestilling på jobb nede på brygga i Oslo; en dagens kaffe. Også en kylling/pesto sandwich. 18 + 52 = 70. Rart hvordan enkle ting kan få hodet til å henge og gråten til å sprenge bak hornhinnene. Diagnose: budsjettimert. Symptomer: kvalme, svimmelhet, ømme muskler, hallusinasjoner og en spesiell trang til å regne ut opplevelser, materielle gjenstander og måltider til dagsbudsjett. Spesielt utsatte: arbeidende studenter med svært høye forhåpninger for fremtiden.