Tips og driks og sånt

Leste et intervju med en kvinnelig kjendis hvis kampsak var å gi servitører mye i driks. Men å gi baristaer noe ekstra etter å stå ti minutter i kø for kaffe var helt unødvendig, i følge denne. Men hva tror hun vi gjør på de "ti" minuttene? Det samme en servitør eller bartender gjør vel - jobben sin. Lager hjerter med melken i kaffen og. Noen ganger pleier vi å skrive "Ha en god dag" i den også. Og etterpå rydder vi opp etter dem. Men mer enn tretti ekstra kroner dagen til å kjøpe seg en is eller noe for, kan vi se langt etter. Moralen er; vær takknemlig - gi oss tips og driks og sånt. Hold de danske, svenske og russiske myntene for dere selv, forresten. Det hjelper hvertfall ikke mitt budsjett stort i alle fall. Og vær litt blid, kanskje hyggelig til og med. Men penger, har det kommet meg for øret og satt seg i min hjerne, holder så lenge. Høflighet holder oss bare blide i en dag, kanskje to. 

Nye verdier

Da venninna mi skyldbetynget dumpet ned i stolen hos meg og varslet finanskrisas ankomst, ble budsjettet min krisepakke. Jeg påberopte meg umiddelbart oppgaven som arkitekt bak dette finansielle prosjektet. En trengte strengt tatt ikke ha sin bakgrunn fra Wall Street for å begripe hvor i forbruket tiltakene måtte iverksettes.

Risikofylt omgang med byens kleskjeder. Kutt.
Alarmerende mange gaver til venner og kjente. Kutt.
Glamorøse drinker i baren. Kutt.
Junk på søndag. Kutt.

Farvel, vestlige vaner! På tide for motesamuraien å kaste sverdet.
For henne må tanken på budsjett ha vært like forkastelig som tanken på å gå antrukket i allværsjakke et år i strekk.

- Dette blir som Carrie Bradshaw uten vorte på haka, tenkte jeg.
Akkurat som om jeg fikk et defineringsproblem dersom venninna mi sluttet å sløse penger.

Lives transisjon til det nøysomme liv har for meg vært et antropologisk feltstudie verdig. Hva skjer når en nordisk sosialdemokratisk forbruker må ta steget ned på Maslows behovspyramide, og tvinges til å veie nytte mot kostnad foran tyggisstativet på Kiwi?

Et vågestykke, er det. En kalddusj. Tidvis et helvete. Et etisk forsvarlig eksperiment? I aller høyeste grad!

Jeg så hvordan motet vokste i brystkassa hennes da budsjettet var ferdig utformet. Hvordan hun noen dager etter presset tårene tilbake da hun la First Price-tampongene på rullebåndet mens hun betraktet Ob-pakka i hylla slik ei mus betrakter Jarlsbergost.
Det skyhøye norske prisnivået får stadig prege samtalen når vi sitter der i tosomheten. Hun forbanner kinobilletter til 100,- og klokker til svimlende 20.000,-. Det er ektefølt glede hun viser når hun trer ut av uka med lusne fem hundrelapper på samvittigheten.

Det er holdningsendringer jeg ser. Venninna mi er i ferd med å utvikle et anorektisk forhold til forbrukermentaliteten. Og så lenge hun ikke gror lange hår under armene og trår barbeint rundt i Oslo by, vil jeg gjøre alt i min makt for å underbygge hennes nye verdier. No kidding.

XOXO: Budget Girl