Sparegriseflax

Jeg vinner sjeldent. Sånn i lotteri og andre sjansespill. (I jula må en kanskje understreke det faktum at vi som bor i Norge jo har vunnet livets lotteri eller hva de nå sier; jeg vant tak over hodet, en snill familie og flotte venner. Sånn.) Men jaggu skulle ikke vinnervinden snu til min fordel denne jula! Pappas Flax-kalender har tilpasset seg min økonomiske situasjon på et julemystisk vis, og i all min sparegru og julestress popper de opp, én etter én; Luke 6 gir meg 30 kr. Og luke 12, 13 og 14 (ja, vinnerflaks og pengestrøm, hva gir du meg?!) legger henholdsvis 30, 50 og 20 kr i mitt navn. Som om ikke det hadde holdt, gir avkrysningene bakpå meg 100 000 NOK!!!!

Neida, Norsk Tipping AS kødder, og jeg fikk bare 10 av 11 snømenn (ja, jeg måtte skrape på 24'ern dagen før dagen). Men det er greit det, så lenge jeg faktisk også fikk tre nisseluer og fire stjerner. Som tilsammen blir 70 kr. Et nostalgisk tall. Jo, men da sitter jeg igjen med hele 200 NOK. Fantastisk. Mer symbolsk enn noen gang. Takk Norsk Tipping, takk julemysterier, takk griseflaks og andre type griser. 

Dagens nødvendige klisjé

Ah penger og sparing. En kan bli lei. Og det har en blitt, ofte og lenge. Men en har det ikke så verst likevel. Ja det er mye som koster penger, men det er mye som ikke gjør det også. Som å gå til jobb, ta med niste dit eller spise hos venner etterpå. Disse tingene gjør jeg mye av for tiden. Men dagens middag laget jeg faktisk, og vasket opp litt etterpå. Ble mett både i mage og i sjel, og en kan jo håpe at L ble det også. Det som er så kult er at gode samtaler med gode venner - etter middag - virkelig ikke koster noen en krone! Jepp, klisjé. Men verden hadde ikke funket uten dem, og klisjeer har sin funksjon de også har det blitt sagt på en eller annen forelesning.  Om en tenker etter må en jo ha sko å gå i til jobb, og knekkebrød å spise i pausen. Dette finnes i butikken og er prissatt i et marked basert på kroner og sånt. Det er hverken venner eller samtaler. De er det bare vi som prissetter. Og jeg setter veldig stor pris på dem, gjør jeg. Okei, så kostet middagen noen penger for noen, men det var ikke derfor jeg kom. Thank you for me.

Noe gammelt, noe lånt

På budsjett kan hukommelsen, tro det eller ei, bli bedre og erindringer om svunnen tid oppstår. Såkalte gamle klær som er så fjorårets eller året før der ,huskes på. Og dét er helomvending fra tidligere vintre da mor gjentatte ganger minnet om den sorte, fine boblekåpa jeg hadde i femte klasse eller de varme, gode skoa fra året etter. Nå skal det sies at boblekåpa fortsatt får henge i barndomsgarderoben, men til mors glede eller sorg husket jeg på noe annet - nemlig hennes gode, fine, varme og ikke minst kule saueskinnsjakke. Den er varm, den er fin, den er gammel og den er lånt. Og det vet jeg fordi jeg ikke fryser, den får komplimenter, den er ikke ny og i hver av lommene fant jeg henholdsvis en tiøring og en lapp fra mor til far med "Ketil! Vil du sp". Fortsettelsen på lappen kan det bare drømmes om, og innholdet i den andre lomma kunne jeg kanskje blitt glad for om jeg levde for 50 år siden.