- Men Live, var ikke det litt trangt da? Mamma ler over telefonen. Høyt og trolig mest urolig.
Da var det 1.oktober 2009. Der gikk det! Startskuddet. Jeg går til sentrum av Oslo og kjøper busskort. Tar ut NOK 500 og tviholder på dem. Det gjør jeg nå også, og klokka er snart 2300. Flaks! Spart sytti kroner til i morgen, eventuelt helga. Kan fort bli et par glass vin, det. For noe annet enn det og mat får jeg ikke bruke dem på.
Det hele startet vel for ikke så lenge siden - det er kanskje der problemet ligger. Dårlig planlegging er ikke min svakeste side. Jeg ville til Italia og lære italiensk. Først skulle jeg jobbe litt; må ha penger til å reise, bo, leve, og gå skole. Kanskje jeg bare skulle skaffe meg jobb der? På kafé. I Firenze, altså. De trenger jo folk som snakker engelsk liksom. Men først bør jeg kanskje kunne språket.. Jeg kan litt, men de frasene jeg kan best egner seg dårligst i møte med potensielle kafékunder. Og egentlig alle andre, nye mennesker. Da kunne jeg trenge et halvt år med lavt arbeidstempo og høy inntekt hver måned. Jeg lukket øynene og krysset fingrene, men intens jobbing og lavere inntekt enn ønsket var og ble min skjebne. Hm, rart? Jeg tenkte jo så hardt på det i sommer.
Ja, så satt jeg der på kjøkkenet i Waldemar Dramasgate og var litt urolig. Hadde fått mindre lønning enn forhåpet og forventet og til og med ønskelig. - 9.000 NOK er det vi starter med. Lena har gjort dette før, det merkes på det bestemte toneleiet. - Hva har du i husleie? - 4.500. Det er som å spise sjokolade med papiret på, jeg får smaken på hele gleden men står igjen med bare halve av den. - OK. Hvor mye vil du spare da? Du får lønning i september, oktober, november, desember.. Og så vil du reise, ikke sant? - M-m.. Jeg må ha busskort og sånt, det blir kanskje rundt 500. Jeg må spare en del da, skal liksom flytte til et annet land. 2.000 NOK til sparing! Jeg får frysninger. Etter (Lenas) nøye beregninger blir det da 2.000 å leve for i oktober måned; 500 i uka; 70 på en dag. Rett over fattigdomsgrensa, med andre ord. - Se på det som sport, Live! Det her blir kult. Lena liker tydeligvis å se folk gjøre sport av ting de ikke kan. Som om Jens Stoltenberg skulle kjørt rally eller Røkke gått kunstløpskøyter. Ingen er særlig tjent med å se folk gjøre ting de ikke kan, ikke sant. Vi vil helst at Jens skal styre, liksom. Hvertfall nesten 50% av oss. Men som alltid finnes det unntak i regelen, og jeg er dette. Fordi det jeg ikke kan, det bør jeg kunne. Som for eksempel å vite (her følger selvfølgelig et helt tilfeldig eksempel) at reiseforsikring er noe man må skaffe seg og som ikke bare er der. Så sparing, watch out! Jeg gjør sport a'rre og jeg ække redd for'e engang. Kanskje litt. Men tydeligvis liker jeg å leve på grensen. Denne gang; Live(t) på fattigdomsgrensen.
En smakebit på Lenas foreslåtte tiltak som iverksettes f.o.m NU;
- Berett omgangskrets om ditt budsjettliv. Å ha det gøy er gratis. Kino og diverse er lov, men da må du spare på FORHÅND. (Anse det som berettet! Like kjært som samtaler er penger inn på konto.)
- Planlegg middager, slik at diverse ingredienser kan brukes de neste dagene også. (Altså planlegge å spise middag hos forskjellige venner de fleste dagene i uka, og pass på å få med restene hjem?)
- Ikke bruk energi på fattigmannstanker. Tenk at dette er sport, og du er budsjettets Nadal. (Stønne hver gang jeg ikke bruker penger?)
Fortsatt litt på motvillig-stadiet, men på g. Kom på at jeg skal betale mobilregning. Og kunne kanskje trengt en varm jakke. Men hvem trenger vel det, når eg har arbeidshug og sparevit meir verdt enn pengar i banken?
No comments:
Post a Comment